OBS! Dette er en gammel artikkel og innholdet kan være utdatert
Bedre hjelp til rusavhengige
Apotekene er engasjert på rusfeltet gjennom sin rolle i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Apotekansatte er i mange tilfeller den helsepersonellgruppen som har hyppigst kontakt med disse pasientene.
07.01.2010
I vinter skal utvalget som vurderer tiltak for de mest hjelpetrengende rusmiddelavhengige, Stoltenbergutvalget, etter planen levere sin utredning til helseministeren. Apotekforeningen har gitt innspill til utvalget om mulige forbedringer av LAR.
Apotekene utleverer legemidler til pasienter i LAR, og skal i en del tilfeller observerer pasientenes inntak av legemidlene. Med denne rollen er apotekansatte i mange tilfeller den helsepersonellgruppen som har hyppigst kontakt med pasientene. Apotekenes klare råd er at samhandlingen mellom de involverte parter i LAR må styrkes. Apotekene er for sjelden involvert i ansvarsgrupper.
På LAR-området generelt synes hovedproblemet å være at det settes inn mye ressurser på ”L”, altså legemidlene, mens den vanskelige R’en, rehabiliteringen, ikke tilføres tilstrekkelig ressurser til å kunne lykkes. Et overordnet problem er at de ulike delene av LAR-apparatet har ulike finansielle kilder og at kommunene ikke har nok midler, eller ikke prioriterer LAR-området høyt nok til at pasientene får den rehabiliteringsstøtten som er nødvendig for å kunne lykkes. Et apotek melder: ”når apotekbesøket er det eneste som fungerer, - da er det noe galt…”
Normalisering av livssituasjonen skal være det bærende prinsippet i henhold til rusreformen. Apotekene erfarer at dette prinsippet for ofte fravikes ved at helseforetak etablerer egne sentre for legemiddel-utlevering. Selv LAR-pasienter som fungerer godt i samfunnet, blir tvunget til å benytte disse sentrene. Dette bryter med pasienters frie apotekvalg som er forskriftsfestet. Dessuten vil ofte slike sentraliserte utleveringssteder bidra til å vanskeliggjør LAR-pasientenes frigjøring fra rusmiljøene.
LAR-behandlingen består av en krevende blanding av medisinsk behandling og sosial kontroll. På den ene siden har den rusavhengige pasientrettigheter, mens det på den annen side praktiseres urinprøvekontroller, utkastelse fra LAR osv. Denne tosidigheten er et åpenbart problem med tanke på normalisering. I dette bildet blir den rusavhengige, som i mange tilfeller er helt kontrollert av sitt rusbehov, en meget svak part som i liten grad er i stand til å tale sin egen sak. Rusavhengiges evne og mulighet til å nå frem med sine synspunkter i dialogen med behandlerapparatet er i mange tilfeller ikke tilstede.
Jo mer normaliserte og robuste systemene blir, jo mer kan de involverte konsentrere seg om å jobbe for den rusavhengiges beste. Apotekene ser at kommuner og helseforetak i noen grad etablerer ordninger som utfordrer regelverket for legemiddelomsetning. Ordningene med pliktig bruk av sentraliserte utleveringssteder for legemidler i helsetjenesten motvirker normalisering og må anses å være i strid med pasientenes rettigheter.
Utlevering av legemidler i LAR bør reguleres av retningslinjer som er uavhengig av om utleveringen skjer i apotek eller i øvrig helsetjeneste. Dette vil forenkle samarbeidet mellom involverte aktører på LAR-området, og det vil sikre at kvaliteten i utleveringene er lik uavhengig av utleveringssted, til beste for LAR-pasientene.
Den økonomiske kompensasjonen for utlevering av legemidler i LAR bør legges inn i et offentlig takstbasert system og være uavhengig av utleveringssted. Dette vil hindre uhensiktsmessige eller kortsiktige økonomisk baserte tilpasninger, og slik bidra til varige og normaliserte utleveringsordninger. Det vil alle involverte være tjent med, ikke minst LAR-pasienten selv.