OBS! Dette er en gammel artikkel og innholdet kan være utdatert
Gode og dårlige prissystemer for kopilegemidler
Aftenpostens lederskribent 15. mars har lest avisens egen føljetong om legemiddelmarkedet i 2003 og 2004, og konkluderer med at legemiddelgrossistene er så sterke at selv ikke myndighetene har våget å konfrontere dem.
20.03.2007
For dem som kan danne seg en oppfatning på et annet grunnlag enn Aftenpostens reportasjer, ser bildet ganske annerledes ut.
Det prissystemet for kopilegemidler Aftenposten nå har omtalt daglig i en uke, ble avviklet av staten allerede ved utgangen av 2004 i en erkjennelse av at det var en fadese. Det ble en fadese fordi staten ikke forsto markedsmekanismene i det nye apotek- og legemiddelmarkedet de selv hadde skapt tre år tidligere.
Allerede på midten av nittitallet startet myndighetene et målrettet arbeid med sikte på å styrke apotekenes og grossistenes forhandlingsposisjon overfor legemiddelprodusentene. Resultatet er dagens tre legemiddelgrossister, som også eier flesteparten av landets apotek i form av apotekkjeder. Dermed har politikerne fått nøyaktig det et enstemmig Storting la til rette for da ny apoteklov ble gitt i 2001. Ikke nok med det: I 2005 ble Stortinget gitt anledning til å vurdere ordningen på nytt, men så ingen grunn til å endre legemiddelgrossistenes adgang til å eie apotek. Til grunn for Stortingets gjentatte støtte til dagens apoteksystem lå Helsedepartementets tilråding i Stortingsmelding nr. 18, der grossistenes adgang til å eie apotek ble anbefalt videreført, men departementet understreket samtidig betydningen av ”å fokusere på å utvikle prisreguleringen slik at den tilpasses den nye markedssituasjonen”.
Det prissystemet for kopilegemidler Aftenposten nå har omtalt daglig i en uke, ble avviklet av staten allerede ved utgangen av 2004 i en erkjennelse av at det var en fadese. Det ble en fadese fordi staten ikke forsto markedsmekanismene i det nye apotek- og legemiddelmarkedet de selv hadde skapt tre år tidligere.
Allerede på midten av nittitallet startet myndighetene et målrettet arbeid med sikte på å styrke apotekenes og grossistenes forhandlingsposisjon overfor legemiddelprodusentene. Resultatet er dagens tre legemiddelgrossister, som også eier flesteparten av landets apotek i form av apotekkjeder. Dermed har politikerne fått nøyaktig det et enstemmig Storting la til rette for da ny apoteklov ble gitt i 2001. Ikke nok med det: I 2005 ble Stortinget gitt anledning til å vurdere ordningen på nytt, men så ingen grunn til å endre legemiddelgrossistenes adgang til å eie apotek. Til grunn for Stortingets gjentatte støtte til dagens apoteksystem lå Helsedepartementets tilråding i Stortingsmelding nr. 18, der grossistenes adgang til å eie apotek ble anbefalt videreført, men departementet understreket samtidig betydningen av ”å fokusere på å utvikle prisreguleringen slik at den tilpasses den nye markedssituasjonen”.
Bak Helsedepartementets støtte til apotekkjedene i stortingsmeldingen lå en dyrkjøpt og bitter erfaring, for både myndighetene og for apotekbransjen. Bare tre måneder før Stortingsmeldingen ble fremlagt var den styggeste feilreguleringen i norsk legemiddelpolitikk noensinne blitt opphevet 1.1.2005: Det såkalte indeksprissystemet var blitt avviklet, bl.a. begrunnet slik av Helsedepartementet: ”Systemet er svært ressurskrevende å administrere i utgangspunktet. I tillegg har det vært mye uro rundt praktiseringen av systemet, i form av uklarheter og uenigheter særlig knyttet til rapportering av priser”.
Det meste Aftenpostens reportasjeserie bygger på er velkjent og skriver seg fra dette prissystemet, som bare gjaldt i to år før det ble gravlagt. Den største skandalen ved siden av at systemet var så komplisert at selv ikke Statens legemiddelverk var villig til å ta ansvar for å veilede legemiddelgrossistene i hvordan det skulle forstås, var selvfølgelig at prissystemet la markedet for kopilegemidler i ruiner, slik at staten gikk glipp av betydelige innsparinger i disse to årene. Man trenger ikke være forsker for å forstå hvorfor det måtte gå slik. Indeksprissystemet forutsatte i realiteten at staten skulle beholde 100 prosent av de rabattene legemiddelgrossistene klarte å fremforhandle. At grossistene raskt mistet interessen for dette konseptet, er like forståelig som at enhver ville slutte å arbeide dersom inntektsskatten ble satt til 100 prosent. De som helt uventet ble vinnerne under indeksprissystemet, var leverandørene av kopilegemidler, som bare måtte konstatere at staten hadde klart det kunststykke å lage et prissystem som gjorde det totalt uinteressant for legemiddelgrossistene å forhandle om rabatter – rabatter de ikke ville få noen glede av selv, men måtte sende uavkortet videre til statskassen.
Indeksprissystemet førte til én god ting, nemlig til en felles erkjennelse på statens side og i apotekbransjen om at man faktisk satt i samme båt og burde snakke sammen og skape vinn-vinn-situasjoner. Siden 1.1.2005 har staten regulert prisene på kopilegemidler gjennom et helt annet prissystem, som ble utviklet i dialog mellom myndighetene og apotekene. Dette prissystemet, trinnprissystemet, er i realiteten et system der staten og apotekbransjen deler de rabattene som fremforhandles. Det har ført til større prisreduksjoner på medisiner enn vi har sett noen gang tidligere. Allerede det første året systemet var i bruk, sank prisene med mer enn 40 prosent. I år er dette økt til mer enn 60 pst, noe som tilsvarer et prisfall på om lag 900 millioner kroner. Trinnprissystemet er et skoleeksempel på hvordan staten kan få god uttelling i form av lavere legemiddelpriser for det apoteksystemet staten skapte i 2001.