Refusjonskontrakter kommer selv om sosialkomiteen er kritisk. Det blir presisert at sanksjoner uansett ikke må ramme apotek eller grossister. I tillegg blir det bedt om en bred gjennomgang av blåreseptordningen.
 

Hensikten med Helsedepartementets forslag om refusjonskontrakter har vært å forplikte industrien til å sørge for at salget av nye legemidler på blå resept holdes til de pasientgruppene som refusjonen har vært ment for. Det ses som et finansielt problem at legene forskriver slike legemidler til flere pasienter enn nødvendig. Med refusjonskontrakter vil legemiddelprodusenten få en form for sanksjon (avgift, lavere pris el.l.) dersom salget overstiger det antall pasienter som lå til grunn for den legemiddeløkonomiske analysen da refusjon ble vurdert.
 

Utdrag av sosialkomiteens merknader: ”Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, gir sin tilslutning til at en nå innfører refusjonskontrakter, men at betingelsene er entydige og klare for partene.

Flertallet mener at de forskjellige sakenes særegenheter og forskjeller i beslutningsgrunnlaget bør få følger for kontraktsutformingen, herunder sanksjonene for kontraktsbrudd. Departementet presiserer i proposisjonen at legemiddelindustrien ikke i alle tilfeller skal dekke alle utgiftene når salget overstiger avtalt nivå. Avtalene må derfor være fleksible i forhold til de løsninger som bør velges i de enkelte tilfeller.” Fremskrittspartiet og Senterpartiet var motstandere.
 

NAF har vært svært opptatt av at sanksjoner mot legemiddelindustrien ikke må utformes slik at de rammer apotekene, og er fornøyd med sosialkomiteens påpekning av dette. En enstemmig sosialkomite uttaler følgende: ”Komiteen vil understreke at et ufravikelig krav til valg av eventuelle sanksjoner må være at de rammer de som de er ment å ramme, og ikke andre parter. I høringene er det kommet fram at grossister og apotek vil ha de samme kostnadene til distribusjon av legemidler uavhengig om det forskrives legemidler innenfor eller utenfor det kontraktsfestede pasientantall. Disse er ikke parter i eventuelle kontraktsforhandlinger, og eventuelle sanksjoner kan ikke rettes mot disse, noe komiteen mener må være helt grunnleggende.”
 

Et flertall bestående av Høyre, KrF, Arbeiderpartiet og SV gir flertall for følgende forslag: "Stortinget ber Regjeringen legge fram for Stortinget en bred og helhetlig gjennomgang av blåreseptordningen, herunder også prosedyrer for saksbehandlingen og bevilgningsmessige ordninger." De samme partiene samt Senterpartiet uttaler videre at de ”…ber departementet vurdere tiltak som i større grad enn i dag ansvarliggjør legen for de kostnadsmessige konsekvensene av forskrivningen. Dette kan eventuelt inngå i en bredere gjennomgang av blåreseptordningen.”
 

Regjeringens forslag (Ot.prp. nr. 88) inneholdt også et forslag til presisering av legemiddellovens § 6 tredje ledd om indekspris. Hovedpoenget her er at beregningsgrunnlaget for indeksprisen skal betegnes som "legemiddelleverandørenes faktiske utsalgspris". Dette begrepet er igjen definert som "netto pris for legemidler fra leverandør til grossist, med fratrekk av enhver rabatt eller lignende overføring som apotek får fra andre enn grossist ved kjøp av disse legemidlene".
 

Stortinget gir videre Helsedepartementet den nødvendige lovhjemmel til å kreve gebyr fra de som vil selge reseptfrie legemidler utenom apotek. Det vil både være gebyr for behandling av søknad og gebyr for omsetning.