OBS! Dette er en gammel artikkel og innholdet kan være utdatert
Sykehusapotekene 150 år
Sykehusapotekene har gjennom hele sin 150-årige historie representert et viktig, og opp gjennom årene, et stadig synligere tyngdepunkt for faglig utvikling og engasjement.
10.02.2006
Sykehusapotekene har gjennom hele sin 150-årige historie representert et viktig, og opp gjennom årene, et stadig synligere tyngdepunkt for faglig utvikling og engasjement. Dette har gjort dere til en faglig spydspiss innenfor norsk apotekfarmasi.
Det er ikke vanskelig å se hvilket strategisk grep som har ledet dere til denne posisjonen. Sykehusapotekene har målrettet arbeidet for – og etter hvert fått – nær tilknytning til sykehusenes medisinske miljøer. Dette har gitt sykehusapotekene en unik kunnskap og kompetanse om de utfordringer sykehusene møter i sin legemiddelforsyning. Det faglige fundamentet som er skapt i samvirket mellom apotek og sykehus, har sykehusapotekene brukt aktivt til å optimalisere legemiddelforsyningen og utvikle tjenester overfor sykehuset.
Sykehusapotekenes vei mot integrasjon i spesialisthelsetjenesten er et eksempel til etterfølgelse og inspirasjon for apotekene og legene i primærhelsetjenesten. Mange steder i landet er det fortsatt slik at apotekene ikke oppfattes som den selvsagte delen av helsetjenesten som de er, i hvert fall dersom pasientenes behov skal være styrende. Sykehusapotekene har med kraft, overbevisning, entusiasme – og ikke minst med standhaftighet og tålmodighet overfor mektige leger – vist at ingen behandlingskjede er komplett uten et apotek som ikke bare forsyner pasientene med legemidler, men som også bidrar til riktig legemiddelbruk og smidig overgang mellom behandlingsnivåene når pasienten skrives ut fra sykehuset og overføres til fastlegen og primærapoteket.
Jeg vil derfor påstå at sykehusapotekene og primærapotekene står i et gjensidig avhengighetsforhold. Men denne erkjennelsen av gjensidig nytte og avhengighet har nok ikke alltid preget apotekvesenet. Først i 1983 ble det etablert en egen krets for sykehusapotekene i Norges Apotekerforening, og ikke uten sverdslag. Sykehusapotekenes plass og rolle har alltid vært gjenstand for diskusjon. På den annen side; den første apotekeren på Rikshospitalet var aktivt med allerede ved etableringen av NAF, som faktisk selv fyller 125 år i år. Salige apoteker Ditten sto etter sigende sentralt i etableringen, noe som den gang vakte undring hos redaktør Nygaard i Farmaceutisk tidsskrift. Sitat fra bladet: ”Det lader sig ikke benegte, at vi med Forbauselse har seet Hr. Apotheker Dittens Navn blant Indbyderne til en saadan Forening”.
I dag er det fra mitt ståsted åpenbart at sykehusapotekene har en viktig plass i apotekvesenet og i NAF, selv om balansen mellom interessene til primærapotekene og sykehusapotekene tidvis kan være krevende. Men denne balansegangen handler egentlig om å utvikle den riktige spisskompetansen på hvert av de to tjenestenivåene i apotekvesenet. Sykehusapotekene skal naturlig nok ha sitt fokus på spesialisthelsetjenestens og sykehuspasientens behov, mens primærapotekene først og fremst innretter seg mot primærhelsetjenesten og den private kunden.
Alt tyder på at sykehusfarmasien i åren fremover bare vil øke i kompleksitet og spesialisering. Hver pasient følger sitt eget legemiddelregime med individuelt tilpassede legemidler, og det vil bli stadig hyppigere endringer i pasientens legemiddelbruk. Det er i denne retning sykehusene vil etterspørre kjernekompetanse, enda mer i morgen enn hva tilfellet var i går. Parallelt tror jeg vi vil se at primærapotekene også vil måtte dekke mer spesialiserte behov i primærhelsetjenesten. Kompleksiteten vil tvinge frem et klarere skille mellom apotekene i og apotekene utenfor sykehuset.
Sykehusapotekene har rundet 150 år, og jeg ser ingen grunn til at man ikke også skal feire 200-årsdagen når den tid kommer. Til lykke med jubileet, nå og resten av året.
Det er ikke vanskelig å se hvilket strategisk grep som har ledet dere til denne posisjonen. Sykehusapotekene har målrettet arbeidet for – og etter hvert fått – nær tilknytning til sykehusenes medisinske miljøer. Dette har gitt sykehusapotekene en unik kunnskap og kompetanse om de utfordringer sykehusene møter i sin legemiddelforsyning. Det faglige fundamentet som er skapt i samvirket mellom apotek og sykehus, har sykehusapotekene brukt aktivt til å optimalisere legemiddelforsyningen og utvikle tjenester overfor sykehuset.
Sykehusapotekenes vei mot integrasjon i spesialisthelsetjenesten er et eksempel til etterfølgelse og inspirasjon for apotekene og legene i primærhelsetjenesten. Mange steder i landet er det fortsatt slik at apotekene ikke oppfattes som den selvsagte delen av helsetjenesten som de er, i hvert fall dersom pasientenes behov skal være styrende. Sykehusapotekene har med kraft, overbevisning, entusiasme – og ikke minst med standhaftighet og tålmodighet overfor mektige leger – vist at ingen behandlingskjede er komplett uten et apotek som ikke bare forsyner pasientene med legemidler, men som også bidrar til riktig legemiddelbruk og smidig overgang mellom behandlingsnivåene når pasienten skrives ut fra sykehuset og overføres til fastlegen og primærapoteket.
Jeg vil derfor påstå at sykehusapotekene og primærapotekene står i et gjensidig avhengighetsforhold. Men denne erkjennelsen av gjensidig nytte og avhengighet har nok ikke alltid preget apotekvesenet. Først i 1983 ble det etablert en egen krets for sykehusapotekene i Norges Apotekerforening, og ikke uten sverdslag. Sykehusapotekenes plass og rolle har alltid vært gjenstand for diskusjon. På den annen side; den første apotekeren på Rikshospitalet var aktivt med allerede ved etableringen av NAF, som faktisk selv fyller 125 år i år. Salige apoteker Ditten sto etter sigende sentralt i etableringen, noe som den gang vakte undring hos redaktør Nygaard i Farmaceutisk tidsskrift. Sitat fra bladet: ”Det lader sig ikke benegte, at vi med Forbauselse har seet Hr. Apotheker Dittens Navn blant Indbyderne til en saadan Forening”.
I dag er det fra mitt ståsted åpenbart at sykehusapotekene har en viktig plass i apotekvesenet og i NAF, selv om balansen mellom interessene til primærapotekene og sykehusapotekene tidvis kan være krevende. Men denne balansegangen handler egentlig om å utvikle den riktige spisskompetansen på hvert av de to tjenestenivåene i apotekvesenet. Sykehusapotekene skal naturlig nok ha sitt fokus på spesialisthelsetjenestens og sykehuspasientens behov, mens primærapotekene først og fremst innretter seg mot primærhelsetjenesten og den private kunden.
Alt tyder på at sykehusfarmasien i åren fremover bare vil øke i kompleksitet og spesialisering. Hver pasient følger sitt eget legemiddelregime med individuelt tilpassede legemidler, og det vil bli stadig hyppigere endringer i pasientens legemiddelbruk. Det er i denne retning sykehusene vil etterspørre kjernekompetanse, enda mer i morgen enn hva tilfellet var i går. Parallelt tror jeg vi vil se at primærapotekene også vil måtte dekke mer spesialiserte behov i primærhelsetjenesten. Kompleksiteten vil tvinge frem et klarere skille mellom apotekene i og apotekene utenfor sykehuset.
Sykehusapotekene har rundet 150 år, og jeg ser ingen grunn til at man ikke også skal feire 200-årsdagen når den tid kommer. Til lykke med jubileet, nå og resten av året.